Biografi

Korte fakta:

  • Født 12.august 1949 i Glascow, Skottland
  • Flyttet til Newcastle i 7-års alderen
  • Forbilder: Chet Atkins, JJ Cale, James Burton, Django Reinhardt
  • Studerte journalistikk i 1967
  • Jobbet som journalist i Yorkshire Evening Post
  • Dannet Dire Straits i 1977, sammen med Pick Withers, John Illsley og broren David

Innledning

På slutten av 70-tallet, mens punk-rock-band som The Ramones, The Clash og Sex Pistols var i ferd med å sette standarden for en ny musikalsk era, oppstod det samtidig et lite band i London bestående av fire unge menn. Bandet spilte klassisk rock, kalte seg Dire Straits, og skulle vise seg å bli en av de mest suksessrike gruppene gjennom tidene, mye takket være det karakteristiske og elegante gitarspillet til solo-gitarist og vokalist Mark Knopfler. Knopfler regnes i dag som en av tidenes største gitarister, og har solgt over 120 millioner album gjennom sitt arbeid som frontfigur i bandet og senere også som soloartist. I løpet av sine drøyt 30 år som musiker har Knopfler samarbeidet med artister som Bob Dylan, Van Morrison, Eric Clapton, Chet Atkins, Tina Turner, Jeff Healey, Sting, James Taylor og Emmylou Harris. Han har skrevet filmmusikk til en rekke spillefilmer, og mottatt utallige priser og utmerkelser for sitt arbeid som musiker. I 1993 ble Mark utnevnt til æresdoktor i musikk ved universitetet i Newcastle, en høyt respektert tittel.

Knopfler er fremdeles aktiv som artist, og fullførte i juli 2010 en fem måneder lang Amerika- og Europaturné i forbindelse med utgivelsen av studioalbumet «Get Lucky» i 2009. Denne biografien er en tidsreise i Knopflers liv fra hans tidlige barndom og frem til i dag. En tidsreise i livet til «the quiet man of rock and roll»…

Barndommen

Mark Freuder Knopfler ble født i Glasgow den 12.august 1949 som nummer to i en søskenflokk på tre. Som syvåring flyttet han og familien til Newcastle-upon-Tyne, i den nord-østlige delen av England, hvor Mark startet på Gosforth Grammar School. Hans musikalske inspirasjon startet tidlig, og de første inntrykkene fikk han gjennom radioprogrammet «Listen with Mother», samt onkelens munnspill og boogie-woogietoner på piano. Han oppdaget etter hvert også gitaren, og forelsket seg tidlig i en Flamingo Pink Fender Stratocaster, tilsvarende den Hank Marwin i The Shadows brukte. Denne kostet naturlig nok mye penger, og løsningen ble en Hofner Super Solid til £50 som faren hans tilslutt tok seg råd til. «I think I slept with it on the first date», har Knopfler sagt om gleden han følte ved å endelig få sin egen gitar. Etter hvert ble også han, i likhet med mange andre unge gitarister på 60-tallet, med i flere ulike, anonyme band, med forbilder som Scotty Moore, Jimi Hendrix, Django Reinhardt og James Burton.

Skoledagene

På skolen viste Mark sterke språklige evner. I 1967 startet han på et årsstudium i journalistikk på Harlow Technical College i Essex, og før året var omme hadde han sikret seg jobb som reporter hos Yorkshire Evening Post i Leeds. To år senere valgte han å bygge på sine språklige ferdigheter, og startet et studie på Leeds University. I Leeds ble han kjent med en lokal blues-gitarist ved navn Stephen (Steve) Phillips, en mann som Mark musikalsk sett hadde mye til felles med. Vennskapet resulterte i en duo kalt The Duoalian String Pickers, og sammen turnerte Mark og Steve som to gitarkamerater rundt på pubene i lokalmiljøet.

Brewer’s Droop og The Café Racers

Da Mark fullførte studiene ved Leeds University i 1973 bestemte han seg for å flytte til London. Her ble han med i et lokalt blues-band kalt Brewer’s Droop, og bidro som gitarist på tre sanger som bandet spilte inn ved Dave Edmunds’ Rockfield Studios i Wales. Mark forlot etter kort tid Brewer’s Droop for å starte som foreleser ved Loughton College i Essex. Her jobbet han i to år, og dannet underveis et nytt band kalt The Café Racers med musikere han ble kjent med gjennom sitt arbeid ved skolen.

Dire Straits

David Knopfler, Marks bror, som også spilte gitar, delte på samme tid en leilighet i sør-øst-London med bassgitarist John Illsley. Mark og John traff hverandre når Mark fra tid til annen besøkte David, og John steppet etter hvert inn som bassist i The Café Racers når den opprinnelige bassisten var syk. Samarbeidet mellom Mark og John viste seg å være meget bra, og i 1977 avsluttet Mark arbeidet med sitt daværende band for å flytte inn hos John og David i London. I løpet av denne sommeren var de tre musikerne i gang med å øve på låter som Mark selv hadde skrevet. En trommeslager var likevel savnet, og Mark kontaktet sin tidligere bandkollega fra Brewer’s Droop, Pick Withers, som snart dannet fjerdemann i gruppa. Mark, David, John og Pick startet nå med å holde mindre konserter under navnet på Marks forrige band, The Café Racers, før en kamerat av Pick etter hvert foreslo navnet Dire Straits. Den 27. juli 1977 spilte bandet inn sin første demo bestående av totalt fem låter: «Wild West End», «Sultans of Swing», «Down to the Waterline», «Sacred Loving» og «Water of Love». Kort tid etter fulgte også «Southband Again», «In the Gallery» og «Six Blade Knife», før «Setting Me Up», «Eastbound Train» og «Real Girl» kompletterte samlinga av låter som året etter ble vurdert for utgivelsen av debuttalbumet «Dire Straits». Bandet fikk i denne perioden sikret seg plateavtale med plateselskapet Phonogram, og snart kom også manager Ed Bicknell på banen. Ed organiserte på dette tidspunktet en turné for den amerikanske rockegruppen Talking Heads, og Dire Straits ble med som oppvarmingsband i det som skulle bli deres første av mange organiserte turnéopplevelser i en større sammenheng.

Årene som kom snudde tilværelsen til Mark og bandmedlemmene fullstendig. I løpet av de tre første årene av bandets karriere hadde de produsert tre album: «Dire Straits» (1978), «Communiqué» (1979) og «Making Movies» (1980). David Knopfler forlot bandet under innspillingen av det sistnevnte, og Hal Lindes overtok som gitarist. Nå ble også Alan Clark med som keyboardist. Etter innspillingen av «Love over Gold» i 1982 forlot også trommeslager Pick Withers Dire Straits, og Terry Williams, som tidligere hadde spilt med Meat Loaf, steppet inn. To år senere, i 1984, startet bandet innspillingen av «Brothers in Arms», deres største kommersielle suksess noensinne. Guy Fletcher var nå inne som keyboardist nummer to, og Hal Lindes ble underveis i innspillingen erstattet av Jack Sonni på gitar. Turneen som fulgte i 1985-1986 ble den lengste og mest omfattende i bandets 18 år lange karriere, og inkluderte 247 spilte konserter i over 100 byer verden rundt.

The Notting Hillbillies

Etter «Brothers in Arms»-turneen følte Mark at han måtte tilbake til sine røtter. Resultatet ble The Notting Hillbillies, et band han dannet sammen med tidligere duett-kollega Steve Phillips, samt Brendan Crocker og Dire Straits-medlem Guy Fletcher. Dire Straits-manager Ed Bicknell ble også med som trommeslager, etter at Mark under et middag hadde sagt: «Ok, Ed! We’ve formed a band and you’re the drummer». I 1990 slapp The Notting Hillbillies sitt første og eneste studioalbum «Missing… Presumed Having a Good Time», etterfulgt av en landsomspennende turné i Storbritannia. Samme år ga Mark også ut albumet «Neck and Neck», et samarbeid han gjennomførte med den høyt respekterte gitaristen Chet Atkins. På tross av pausen Mark tok fra Dire Straits etter «Brothers in Arms»-truneen i 1986, samlet han bandmedlemmene i 1988 for å spille under Nelson Mandelas 70-års konsert. Her steppet Eric Clapton inn for Jack Sonni som akkurat var blitt far til to tvilling-jenter. Mark, John, Alan og Guy var også samlet igjen som Dire Straits under veldedighetskonserten «Knebwoth» i 1990, sammen med blant andre Elton John, Eric Clapton, Ray Cooper og Pink Floyd. Året etter bestemte Mark, John og Ed seg for å fortsette arbeidet med Dire Straits, og resultatet ble «On Every Street», bandets siste studioinnspilling. Verdensturneen som fulgte var krevende og slitsom, og Mark innså etter hvert at dette var blitt for stort for han. Han trengte en pause fra alt presset som artistlivet førte med seg, og i 1995, samme år som bandets siste live-utgivelse «Live at the BBC» ble sluppet, valgte Knopfler å oppløse Dire Straits.

Solokarrieren

Etter et år borte fra rampelyset startet Mark Knopfler solokarrieren med utgivelsen av studioalbumet «Golden Heart» i 1996. I 2000 kom «Sailing to Philadelphia» ut, etterfulgt av «The Ragpicker’s Dream» i 2002. Tureen som skulle følge denne utgivelsen ble avlyst da Mark ble skadet i en motorsykkelulykke i 2003. Året etter var han derimot tilbake for fulgt, og slapp sitt fjerde studioalbum «Shangri-la». I 2006 og 2007 kom henholdsvis «All the Roadrunning», et duettalbum med Emmylou Harris, og soloalbumet «Kill to Get Crimson» ut, og Mark fortsatte sitt arbeid i studioet rett etter at «Kill to Get Crimson»-turneen i 2008 var over. Dette resulterte i «Get Lucky»-albumet fra 2009, etterfulgt av en omfattende Amerika- og Europaturné til strålende kritikker og fulle hus i 2010. Mark Knopfler ser med andre ord ikke ut til å miste hverken inspirasjon eller arbeidslyst med tiden – heller tvert i mot…

Helt privat

Som privatperson har Mark Knopfler alltid holdt en relativt lav profil. På fritiden dyrker han familielivet sammen med sin tredje kone, skuespilleren og forfatteren Kitty Aldrigde, deres to døtre Isabella (f. 1998) og Katya (f. 2003), samt Marks tvillingsønner Benji og Joseph (f. 1987) fra et tidligere ekteskap. Knopfler er også lidenskapelig opptatt av biler og motorsykler, og deltar fra tid til annen i billøp for klassiske racerbiler hvis anledningen skulle by seg. Høsten 2010 er det relativt stille fra artisten, som etter en fem måneder lang turné har tatt en velfortjent ferie. Det er likevel ikke utenkelig at vi kan vente oss både nye utgivelser og mer turnévirksomhet fra Mark Knopfler i årene som kommer. Knopfler-fans har sånn sett vært bortskjemte de siste årene, og forhåpentligvis vil vi fortsette å være det i mange år fremover…

Skrevet av: Jarle Larsen