Skip to content

Oslo Spektrum – 2001

SAILING TO PHILADELPHIA TOUR – OSLO SPEKTRUM
Tirsdag 26. juli 2001
Av Kay Edvin Nessæther

Forventningene var skyhøye når jeg entret Oslo Spektrum for å oppleve min store helt, Mark Knopfler, live for første gang. Og jeg må bare få si at jeg ble IKKE skuffet etter at konserten var over den varme sommerkvelden i hovedstaden. Snarere tvert i mot!

Det hele startet med at Knopfler entret scenen i sin vanlige stil, gitaren høyt i været med den ene hånden og en hevet knyttneve i den andre mens han ropte ut mot det meget livlige publikumet :»It`s great to be back in Oslo», hele Spektrum kokte og standarden var satt for kvelden. Han åpnet konserten med den livlige sangen «Calling Elvis» fra plata On Every Street. «Calling Elvis» er fast inventar på Knopfler`s konserter og det er jeg glad for, for den skaper alltid liv og røre blant publikum. Han fortsatte med enda en gammel Hit fra Dire Straits` storhetstider, «Walk Of Life». Spektrum kokte og alle sammen sang med til de velkjente tonene. «Walk Of Life» skaper alltid stor stemning, den er en skikkelig partysang. Nå var Knopfler virkelig kommet godt i gang og det var sannelig meg også publikumet også.

Det neste vi fikk høre fra Knopfler og hans meget profesjonelle bandet hans var en stemningsfull gitar- intro til den neste sangen som skulle komme, nemlig singelhiten «What It Is» fra den nye plata hans, «Sailing To Philadelphia». Introen varte i cirka 1. minutt, der han spilte sammen med den meget profesjonelle og gode gitarristen Mike Henderson som her spilte fiolin. Det var ett meget fint og stemningsfullt øyeblikk i Spektrum. Tilslutt kom de velkjente gitarriffene til «What It Is» over oss og vi fikk høre en meget fin versjon av denne sangen. Så var det tilbake til de gode gamle sangene fra Dire Straits sin storhetstid igjen, først kom den fine balladen «Romeo & Juliet» og her var det tendenser til lightervifting i hele Spektrum. «Sultans Of Swing» fulgte etterpå i velkjent Knopfler-stil. Det som kjennetegner Mark Knopfler er at han bygger opp sangene sine på en meget spesiell måte. Sangene bygger seg sagte men sikkert opp til et klimaks gjerne med fete gitarriff innimellom. «Sultans Of Swing» er ett godt eksempel på dette. Den bygger seg sakte men sikkert opp og avsluttes med en av de beste gitarsoloene jeg vet om. Jeg kan ikke skjønne at det er mulig å spille gitar så fort. Fingrene til Knopfler bare raste i vei over strengene til det hele var over og det endte selvsagt med øredøvende jubel fra alle som satt i Spektrum og storkoste seg denne kvelden. Dette var en riktig godbit man bare kunne drømme om på forhånd. Man kan si at en fikk valuta for pengene sine!

På den neste sangen, «Done With Bonaparte» kom hele bandet fram på scenekanten og alle sammen spilte faktisk gitar her, bortsett fra trommeslageren som bare spilte på en liten tromme. Det ble en litt annerledes versjon av sangen enn hva vi er vant til, men det var kjempepositivt synes jeg. Mark Knopfler liker å gjøre om litt på sangene sine når han spiller live. De to neste sangene var «Wag The Dog» som er filmmusikk som Mark Knopfler skrev i 1998. En tøff, bluesaktig sang som absolutt er mye bedre live enn på cd plate. «Baloney Again» fra den nye plata kom deretter. Mike Henderson spilte her munnspill før Knopfler fortsatte med sin karakteristiske stemme og herlige gitarriff. Også denne sangen ble mye bedre live enn hva den er på albumet synes jeg i alle fall. Etter min mening er Mark Knopfler så absolutt en av de beste artistene live. Konserten fortsatte med enda en sang fra den nye plata, og denne gangen fikk vi høre «Junkie Doll».

Men konsertens høydepunkt skulle komme nå når Mark Knopfler og bandet hans spilte den nye sangen «Pyroman» som forhåpentligvis blir å finne på den nye plata som kommer til høsten eller på en CD-singel. Musikkstilen på denne sangen er litt annerledes enn hva vi er vant til, fordi den er litt råere og det blir også her brukt munnspill som jeg personlig synes passer meget bra inn her. Piano ble også flittig brukt. «Pyroman» er en bluesinspirert sang som slår an tonen fra første stund. Høydepunktet som jeg snakket om kommer i slutten av denne sangen da bassisten Glenn Worf banker bassgitaren så hardt han bare greier ned i scenegulvet flere ganger. Helt sykt å se på! Publikum trodde ikke sine egne øyner. Det var som om vi plutselig var på en psycho, gammel rockekonsert på 80-tallet. Denne bassgitaren ble i etterkant av turneen til Mark Knopfler auksjonert bort til inntekt for veldedige formål.
Neste sangen var en godbit fra «Sailing To Philadelphia» plata. «Speedway At Nazareth» funker etter min mening mye bedre live enn på plata. Mye fordi gitarristen Mike Henderson er meget god, noe som kom frem tilsyne på gitarsoloen på slutten der han briljerte stort foran ett fullsatt Oslo Spektrum. De to neste sangene er vel de to beste sangene Mark Knopfler har skrevet noen gang. Først kom «Telegraph Road» som for anledningen ble spilt på over 15 minutter! Her fikk vi oppleve Knopfler på sitt beste, herlige gitarriff innimellom den geniale teksten og sist men ikke minst den avsluttende gitarsoloen. Frysningene fosset over ryggraden min flere ganger i løpet av de magiske 15 minuttene. «Telegraph Road» ebbet ut og det ble mørkt i hele Spektrum, plutselig ble scena en stor stjernehimmel, og vi hørte de velkjente tonene fra «Brothers In Arms» komme smygende innover oss. Dette skulle bli det fineste øyeblikket på hele konserten. Folk stod med hendene over hodet og gråt…Man kan si at «Brothers In Arms» vekker store følelser hos folk. Det sier seg selv når man hører den myke gitarlyden og den helt fantastiske teksten i denne sangen.

Mark Knopfler gjorde en glimrende versjon av denne klassikeren og atmosfæren i hele Spektrum var nydelig og vi håpet alle sammen at denne stunden skulle vare for evig! Publikum klappa og ropte i flere minutter etter at sangen var ferdig. Det neste vi ble vitne til var at trommeslageren Chad Cromwell skulle få kjørt seg skikkelig i introen til «Money For Nothing». Knopfler overrasket oss i salen i starten av sangen fordi han startet med meget myke toner, og han sang noen strofer fra selve sangen før trommesoloen og de kjente gitarriffene kom. Og det var ikke mange av oss som kjente igjen sangen med det samme. Tilslutt kom trommesoloen og den varte i over fem minutter. Regner med at Mr. Cromwell ble ganske sliten. Men etter hvert kom de velkjente riffene og publikum ropte i ekstase lenge. Knopfler er utrolig flink til å forandre sangene han spiller live til det bedre. Vi får aldri høre en sang spilt på samme måte flere ganger og det gjør konsertene hans kjempegode. Det viser også hvor stor en artist Mark Knopfler egentlig er. Konserten ble avsluttet med klassikeren «So Far Away» der hele salen sang sammen med Mark Knopfler. Mens det hele ble avsluttet med «Wild Theme» fra filmen «Going Home» der Mark har skrevet Soundtracket. Det ble en verdig avslutning for oss som var fremmøtt i Oslo Spektrum denne kvelden. Dette er den største opplevelsen i mitt liv. Og jeg håper for min skyld og ikke minst andre fans at Mark Knopfler kommer med bandet sitt i løpet av 2003 også.

The Band:
· Mark Knopfler – Lead Guitar, Lead Vocal
· Richard Bennett – Guitar
· Mike Henderson – Guitar, Violin, Harmonica
· Glenn Worf – Bass, Vocal
· Chad Cromwell – Drums
· Guy Fletcher – Keyboards, Vocal
· Geraint Watkins – Keyboards, Acordeon, Vocal

Låtliste:
01. Calling Elvis
02. Walk Of Life
03. Intro
04. What It Is
05. Romeo & Juliet
06. Sultans Of Swing
07. Done With Bonaparte
08. Wag The Dog
09. Baloney Again
10. Junkie Doll
11. Pyroman
12. Speedway At Nazareth
13. Telegraph Road
14. Brothers In Arms
15. Intro
16. Money For Nothing
17. So Far Away
18. Wild Theme

Alt i alt var dette en knallgod konsert med masse høydepunkter, men det jeg kan sette fingeren på er at jeg savner at han spilte litt flere sanger fra ny plata «Sailing To Philadelphia». Det er ett par sanger der som kunne passet godt inn her. Ellers vil jeg trekke frem Mike Henderson som er en glitrende gitarist og musiker. Håper han kan fortsette og spille sammen med Mark Knopfler i fremtiden også. Guy Fletcher er ett selvskrevet blad sammen med Knopfler. Guy er i følge Knopfler selv ett multitalent uten like innenfor musikken. Så dette var absolutt min største opplevelse.

[nggallery id=8]