Skip to content

1.juni 2013, London

Sist oppdatert 7.juli 2013

1. What It Is
2. Corned Beef City
3. Privateering
4. Father and Son
5. Hillfarmer’s Blues
6. I Dug Up a Diamond (m/Ruth Moody)
7. Seattle (m/Ruth Moody)
8. I Used to Could (m/Nigel Hitchcock)
9. Romeo and Juliet (m/Nigel Hitchcock)
10. Sultans of Swing
11. Haul Away
12. Postcards from Paraguay
13. Marbletown
14. Speedway at Nazareth
15. Telegraph Road
16. So Far Away
17. Our Shangri-la (m/Nigel Hitchcock)
18. Going Home (m/Nigel Hitchcock)


Videoopptak fra konserten:

Sultans of Swing:


Anmeldelse:

London
Tre års ventetid var endelig over – tre år uten mulighet til å oppleve Mark Knopfler live, i hvert fall hvis man ser bort i fra showene han hadde med Bob Dylan i 2012, og tre år med abstinenser, savn og lengsel! Å oppleve Mark Knopfler live er i seg selv en nydelig opplevelse, men å få oppleve han live i Londons storstue, Royal Albert Hall, kan kalles en miks av ubeskrivelige følelser – en himmelsk opplevelse!

Vi ankom London på formiddagen før konserten og startet dagen med en ekte engelsk frokost på ei koselig lita sjappe i en av Londons gater – Freddie`s. Freddie’s ble drevet av en eldre koselig kar, og da vi skulle betale for maten fikk han øye på fanklubb-t-skjorta Kay hadde på seg og dermed var praten i gang. Han kunne fortelle at Mark bodde litt lengre opp i gata, i ei gate som heter Addison Road, og at han ofte ruslet forbi sjappa hans. Da vi hørte dette tok vi beina fatt for å finne gata til Mark, og etter mye om og men fant vi endelig skiltet som beviste at vi stod i gata hvor han bodde. Vi hadde jo ingen flere holdepunkter, så vi fant ikke huset der han tilsynelatende skulle bo, men det var uansett en fin følelse å være i hjemtraktene hans!

DSCF3165Et must når man først er i London er å besøke British Grove Studios, det fantastiske og prisbelønte studioet til Mark Knopfler. Vi tok en taxi et lite stykke fra der vi bodde og fant endelig gata hvor studioet lå. Det var ikke mye glamour over strøket studioet ligger i, og bygningen lå i seg selv veldig anonymt til. Det var dessverre ikke mulig å få en omvisning innendørs, men et bilde av oss utenfor porten måtte vi ha. Et fint minne for livet å være utenfor studioet der Mark spiller inn sine plater!


Konserten
I forbindelse med showene i London var Ruth Moody satt opp som support-artist for alle de seks kveldene. Moody bidro med bakgrunnsvokal på flere av sangen på Privateering, og har selv nylig sluppet albumet These Wilder Things der Mark, samt Marks faste musikere John McCusker og Mike McGoldrick bidrar på flere av sangene. Mark har flere ganger uttrykt sin begeistring for Ruths musikalske evner, og som support-artist denne kvelden var hun helt fantastisk. Hennes nyeste album anbefales på det sterkeste…

DSCF3189_editEtter at Moody hadde forlatt scenen ble det 15 minutter med rigging før Marks manager, Paul Crockford, endelig kom på scenen og introduserte kveldens headliner foran et fullsatt og ekstatisk Albert Hall. Mark og bandet entret scenen like etter til stående applaus og voldsom jubel fra publikum, og kjørte i gang med What it Is. Det var tydelig at Mark var i både god form og godt humør denne kvelden, og dette fikk en slags gjensidig smitteeffekt på både bandet og publikum. De fortsatte med Corned Beef City og Privateering, etterfulgt av Father and Son, en av årets store overraskelser, og Hillfarmer’s Blues. Det klaffet i grunn hele veien. Setlista ble bedre og bedre, og når tiden var kommet for I Dug Up a Diamond og Seattle ble Ruth Moody invitert tilbake på scenen for to fantastiske duetter med Mark. I tillegg hadde Mark for disse seks konsertene i Royal Albert Hall, som for resten av shownene i Storbritannia, invitert med seg saxofonist Nigel Hitchcock på scenen. Nigel bidro som saxofonist under innspillingen av Privateering, og i Albert Hall fikk han bidra på Romeo & Juliet, I Used to Could, Our Shangri-la og Going Home. Saksofonspillet på førstnevnte sendte umiddelbare tanker tilbake til tidlige Dire Straits-tider og opptaket av den samme sangen på Alchemy-albumet. Marks vokalprestasjon var noe av det bedre vi har hørt på denne sangen, og Richard Bennetts solospill mens Mark ruslet av scenen for å bytte gitar var vakkert som alltid. Når tiden var kommet til sluttsoloen på Telegraph Road greide ikke fansen å holde sine plasser lengre. Det ble en storm av mennesker frem til scenekanten, noe som tilsynelatende ble godt mottatt av Mark og bandet. Mark bare smilte, og når man så og kjente på den stemninga og det trøkket som var i Royal Albert Hall denne kvelden er det lett å forstå hvorfor. So Far Away og Our Shangri-la ble kveldens første ekstranummer, glimrende gjennomført til stor begeistring for folkemengden som nå hadde samlet seg foran scenekantene og naturligvis også for konserthallen for øvrig. Mark tok høflig i mot en blomsterbukett opp på scenen, håndhilste på noen ivrige fans og tok en siste prat med bandet før han nok en gang fikk en rød Stratocaster rundt halsen. Nigel Hitchcocks inntog har gitt flere av Marks sanger nytt liv på denne turneen, og på Going Home, som ble kveldens og Royal Albert Halls siste sang for denne gang, ble «duellen» mellom han og Mark helt magisk.

DSCF3196Det er vanskelig å si hva som gjør konsertene i Royal Albert Hall så spesielle, men det er ikke usannsynlig at det skyldes at Albert Hall er blitt et slags pilgrimsmål for mange europeiske fans, og at det for mange betyr mye å oppleve Knopfler akkurat her. Stemningen i salen er i hvert fall helt spesiell, og det er liten tvil om at også bandet synes disse kveldene er et av turneens absolutte høydepunkter. Vi kan med andre ord ikke gjøre annet enn å anbefale disse showene på det sterkeste, og av alle konsertene vi har sett med Mark Knopfler siden 2001, og det begynner å bli en del, så er dette den så langt beste…

Skrevet av Kay Edvin Nessæther og Jarle Larsen, juli 2013.

Kommenter gjerne: