Skip to content

Norwegian Wood – 2010

GET LUCKY TOUR – NORWEGIAN WOOD, FROGNERPARKEN
Søndag 13. juni 2010
Av Jarle Larsen

To timer kan føles som fryktelig lenge – eller fryktelig kort. Da nyheten om at Mark Knopfler var i gang med et nytt studioalbum kom ut høsten 2008, bare uker etter at ”Kill to get crimson”-turneen var over, skjønte nok de fleste fans at en ny turné ikke var alt for langt unna. For oss her i Norge har et besøk av Mark Knopfler stort sett dreid seg om en helaften i Oslo Spektrum, og i de senere år også et påfølgende show i enten Vestlands- eller Haukelandshallen. Vi har blitt skjemt bort. Mark har gjestet Norge åtte ganger siden år 2000, inkludert ulike TV-opptredener i promoteringssammenheng. Han er populær her hjemme. Han vet det. ”Jeg har et godt forhold til Norge. Det er litt vanskelig for meg å forklare hvorfor. Men jeg oppfatter nordmenn som ærlige folk som liker ærlig musikk og tekster. Det er ikke så mye tull”. Da turnélistene ble rullet ut i fjor høst, kunne vi nordmenn dermed føle oss ganske trygge på at i hvert fall én kveld var avsatt til konsert hos oss her i Norge. Tradisjon tro fikk vi to, en i Oslo og en i Bergen, hvor Oslo-konserten for første gang siden Dire Straits’ ”On every street”-turné i 1992 skulle holdes utendørs på Norwegian Wood. Mark Knopfler på festival. Norwegian Wood. Sommer. Sol. Ståplasser. Utendørs…

Norwegian Wood har hatt besøk av mange store stjerner siden oppstarten i 1992. Johnny Cash, Emmylou Harris, Bob Dylan, James Taylor og Roger Waters har alle gjestet festivalen, som avholdes årlig i Frognerparken i Oslo. Festivalens hovedscene ligger som laveste punkt i en middels stor gresspark, og publikumsområdet utgjør et slags amfi rundt den store scene-riggen. Da dørene åpnet for festivalens siste dag like før kl.16 den 13.juni i år, var det allerede kø – fire timer før showet skulle starte. En del hadde nok kommet for å få med seg Underwood-konsertene, en serie med mini-konserter fremført av mindre kjente band på en liten scene ved siden av hovedscenen i timene før Mark og bandet skulle på, men det begynte tidlig å samle seg mennesker foran den store scenen der festivalens headliner skulle opptre denne siste kvelden.

Da klokken rundet 20.00 var 8000 mennesker samlet i det etter hvert fullstappede konsertområdet.  Mark og bandet entret scenen like etter, kun få minutter unna avtalt tid, til stor jubel fra den norske folkemassen. Knopfler, som på denne turneen har hatt problemer med en nerve i ryggen, hilste publikumet, satte seg til rette på bar-stolen og dro i gang ”Border reiver”. Regnet hadde akkurat gitt seg og sola kom etter hvert frem. Stemninga var fantastisk. Vi fikk ”Why aye man” ,”What it is” og ”Sailing to Philadelphia”. Mark, som var kledd i jakke og army-caps for anledningen, var i storform, og smilte og vinket til det norske publikummet stadig vekk. Da ”Romeo and juliet” var over, en lang versjon med en herlig, elektrisk sluttsolo, bestemte vi i fanklubben oss for å dra i gang ”Olé, olé”, et fenomen som dukket opp allerede i tiden med Dire Straits. Publikum synger ”Olé, olé”, og Mark og bandet setter i gang med improvisasjon. Dette skjer ikke ofte, men denne kvelden kunne man se at Mark var i ”det rette hjørnet”, så vi bestemte oss for å gjøre et forsøk. Mark trakk litt på smilebåndet, og etter hvert som ropene spredde seg utover publikummet, begynte han å leke seg med Stratocasteren. Like etter var hele bandet med, og mens publikum klappet, sang og lo, spilte de en 30 sekunder lang improvisert låt. Så kom ”Sultans of swing”, og standarden var satt. Vi fikk ”Speedway at Nazareth”, der Mark under sluttsolo-duellen med Richard Bennett reiste seg fra stolen og ga sangen den avslutninga den fortjener, før noen fantastiske versjoner av ”Telegraph road”, ”Brothers in arms” og ”So far away” tok oss med tilbake til 80-tallet, tiåret da Mark og Dire Straits virkelig skrev seg inn i historiebøkene. Så forlot de scenen. Vi var tilbake i 2010. I Oslo. På Norwegian Wood. En fin sommerkveld i juni. Det var meg og deg og 8000 andre. Vi ventet. Var det over for denne gang? Måtte vi vente flere år på å se Mark igjen? Vi klappet. Trofast. Hardt. Det fortjente de – uansett! Vi ventet litt til – så kom de tilbake. Vi skulle få mer. Mark vinket til oss og satte seg til rette, og de første tonene fra det siste sporet på ”Get lucky”, ”Piper to the end”, fikk det norske publikummet til å roe seg. Dette var siste sang, og en mer verdig avslutning kan man ikke forvente seg. Mark avsluttet det hele med en vakker solo på sin Don Grosh-gitar, før han reiste seg fra stolen og hilste det norske publikumet en siste gang. Så var det over. Av alle de syv showene undertegnede har sett med Mark Knopfler siden ”Sailing to Philadelphia”-turneen i 2001, var dette det beste. Mark kledde utendørs-formatet. Vokalen var bedre enn noen gang, lydkvaliteten var helt i toppklasse, alle på scenen så ut til å ha en fantastisk kveld, og publikum kokte, noe Guy Fletcher oppsummerte da har var gjest hos God Morgen Norge dagen etter: ”Cause, I mean, last night they were just something else. It was fantastic!”

På en Mark Knopfler-konsert føles to timer fryktelig kort. Tiden står på en måte stille, samtidig som den raser av gårde. Ventetiden er lang, men opplevelsen er kortvarig. Minnene derimot, de varer evig…

Takk for en fantastisk kveld, Mark. Du fortsetter å imponere – etter over 30 år som musiker. Vi gleder oss til neste gang, og ser med spenning på hva den kommende høsten måtte bringe…

Setliste:

  1. Border Reiver
  2. Why Aye Man
  3. What it Is
  4. Sailing to Philadelphia
  5. Coyote
  6. Hillfarmer’s Blues
  7. Romeo & Juliet
  8. Olé, Olé
  9. Sultans of Swing
  10. Done with Bonaparte
  11. Marbletown
  12. Speedway at Nazareth
  13. Telegraph Road
  14. Brothers in Arms
  15. So Far Away
  16. Piper to the End

[nggallery id=16]