Press "Enter" to skip to content

Ekeberghallen – 1979

COMMUNIQUÉ TOUR – EKEBERGHALLEN
Onsdag 21. november 1979
Av Tore Olsen – Musikkavisen Puls, 1979

Dire Straits stoppet for første gang opp i Norge under Communiqué-turneen i 1979 for å spille et show i Ekeberghallen i Oslo. Her følger en anmeldelse av konserten, samt et intervju med Mark og David, skrevet av Tore Olsen fra musikkavisen Puls. Teksten er gjengitt i sin helhet slik den stod skrevet i desemberutgaven av avisen i 1979. De fire bildene i blått er fra et promo-hefte som ble delt ut til alle som besøkte Ekeberghallen denne kvelden. Takk til Helge Øverås!

———————————————————————————————————————————————

Den engelske gruppa Dire Straits spilte i Ekeberghallen i Oslo 21.november – og de imponerte meg. Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke ventet så mye musikalsk ut av dette møtet med denne kvartetten, som i løpet av det siste halvannet året har seilt opp som en supergruppe – fra ingenting. Men der tok jeg skammelig feil. Straits viste seg som en konsert-gruppe med pondus og styrke. Det aller meste av repertoaret satt godt og jeg syntes at melodier som «Sultans of swing», «Six blade knife», «Lions» og «In the Gallery» fungerte bedre fra scenen enn på platene. Og studio-versjonene er ikke dårlige.

«Vi har spilt bedre, det var ikke noe spesielt i så måte,» fortalte David Knopfler til Puls dagen etterpå.

Straits entret scenen ca. 10 minutter over tiden, og det til tonene av Rolling Stones’ «Gimme Shelter». Men publikum ga dem mere enn ly, de ga dem en varm mottakelse og bedre stemning skulle det bli utover den vel 2 timer lange konsertkvelden.

Dire Straits spilte alt fra sine to LPer – Dire Straits (Vertigo 6360 162 – 1978) og Communique (Vertigo 6360 170 – 1979), bortsett fra tittel-sporet «Communique» på den siste. I tillegg spilte de tre nye: «Solid Rock» og «Twisting by the pool» (skrevet av Mark) og «What’s the matter baby» (skrevet av David).

De åpnet med «Down to the waterline», som har en lengre innledning av urytmiske klanger. Gruppemedlemmene gikk rundt på scenen og søkte kontakt med hverandre, så intenst på hverandre og ga hverandre respons – en slags stille pepp-talk – for å finne nerven og kontakten. Det så litt teatralsk ut, men det fortsatte utover i konserten, så det var tydelig innarbeidet i gruppas måte å holde kontakten med hverandre på scenen.

Jeg begynte å ane at det skulle bli en spesiell kveld da «Six Blade Knife» kom. Tettheten var der og melodien satt. «Once upon a time in the west» åpnet dårlig, men tetnet til etter hvert. «Lady Writer» svingte bra. «Single-handed Sailor» var også god. Men under «Lions» fikk Mark trøbbel med gitaren på alvor. Han stoppet opp, begynte å trampe i gulvet og denge på gitaren. Elementer i det elektriske anlegget var årsaken til at gitaren ikke fungerte. Men det rettet seg opp, noe som ga langt bedre lyd i gitaren da han igjen satte i gang med «Lions». Den er typisk for flere av Mark Knopfler’s melodier som arbeider seg opp mot slutten, og denne konsert-versjonen svingte som bare det. Men det var «Sultans of Swing» som fikk salen i kok. Den satt som en hånd i hanske og ingenting var mer riktig enn at Mark sang «we are the Sultans of Swing» – det svingte solid og gruppemedlemmene smilte til hverandre og var fornøyde.

Det fortsatte med «Wild west end», «Portobello Belle», «In the Gallery» og «News». Da trengte plutselig horder av unge fans seg foran første rad og lå som spaghetti opp til scenen. Mark hadde ikke noe i mot den nærgående beundringen og la inn noen hofte-bevegelser (med et djevelskt smil rundt munnen) under «News».

David’s «What’s the matter baby?» var en rask, rockig låt, en avgjort motpol til det neste nummer, «Follow me home», den mest laidbacke låten som Mark Knopfler har skrevet. Det var tilbake i rock&roll med «Angel of Mercy» og det andre nye nummeret for kvelden: «Solid Rock». Kveldens hovedprogram ble avsluttet med «Where do you think you’re going?». Men mens de fire bandmedlemmene gikk av scenen, hvor tror du publikum gikk hen? De gikk ihvertfall ikke hjem. De ble på sine plasser og ville ha mer. Dire Straits hadde skapt ordentlig rock & roll-stemning og den var nesten like sterkt bakerst i salen som foran. (Jeg sjekket det). Skrikingen, hoijingen, klappingen og pipingen ble belønnet med to ekstra-omganger, hver på to melodier. De to første var «Water of love» og «Southbound again». Straits av scenen igjen. Men folket klappet og ville ha mer. Og dacapo-klappingen var enda mer intens og krevende nå. Straits tilbake igjen. (Reine jo-jo’en). «Setting me up» kom, men publikum drev ikke med Knopfler & co. – de syntes bare musikken og kvelden var så stor, at de ville ha så mye som mulig. (Når får vi se Dire Straits igjen??) Gruppa pakka sammen med «Twisting by the pool», enda en rock & roll-inspirert låt.

Kvelden beviste at Dire Straits fungerer som gruppe. Mark Knopfler er naturlig i sentrum siden han både synger og spiller solo-gitar – og at det er hans musikk og tekster som blir fremført. De tre andre – David Knopfler (rytme-gitar og korsang), John Illsley (bass og korsang) og Pick Withers (trommer) fungerer som en rytme-vegg til Mark’s solo-posisjon. Og bak-troikaen gjorde en virkelig bra jobb.

Flere av Mark’s melodier er laidback (dvs. Litt langsomme og «tilbakelenende» for å oversette direkte) og hvis ikke musikerne «treffer» hverandre og greier å skape den tette, funksjonelle, elastiske rytme-veggen som Mark kan ligge og synge og spille på, så vil disse melodiene falle sammen og bli kjedelige og monotone. Det skjedde heldigvis ikke, for Dire Straits fungerte utmerket som kvartett. Deres «sound» var absolutt der og i den musikken ligger et heksebrygg av rock & roll, laidback-inspirerte viser a la J.J. Cale, funky swamp-rock, blues og boogie.

Selv om Mark Knopfler har hentet impulser og formler fra de fleste stilarter og fra mange gode gitarister inne rocken og bluesen – (hvem har ikke det?) – så har han utviklet sin stil. Han spiller gitar uten plekter. Han bruker tommel-, peke- og langfinger. Det slås og dras i strengen samtidig. Den svarte bluesmusikeren Albert Collins spiller omtrent på samme måten, men Mark hadde ikke hørt om han.

«Min spillestil stammer fra den måten man spilte akustisk country-(TEKST MANGLER) – som en god gitarist – egentlig så har vi i gruppa aldri sett på oss selv som noen gode musikere. Jeg synes Pick er en god musiker.»

Hva mener du med god gitarspiller?

«Chet Atkins er en god gitarist. Selvsagt er en av mine mål å bli bedre på mitt instrument.»

Er det noen spesielle gitarister du hører på – Cale, Cooder, Clapton?

«Jeg har ikke platespiller hjemme, så…» (han drar litt på smilebåndet). «Jeg spiller hva jeg liker å spille», mumler han – underforstått at han mest av alt går sine egne veier håndverksmessig.

Du får til en sterk og skarp klang ut av gitarspillet. Er det fordi du strammer strengene spesielt hardt til?

«Nei, jeg gjør ikke det. De er ikke strammere enn vanlig».

Det fulgte med tekster til deres første plate, men ikke til den andre?

«Jeg fant ut at folk etter den første LPen analyserte det jeg skrev. Jeg var ikke så keen på det, derfor fulgte det ikke med noe teksthefte til den andre LPen. Folk kan gjerne analysere hva jeg skriver, men jeg finner det ikke viktig. «It is just a song». Man trenger ikke å gjøre noe spesielt ut av det».

Har du en ny LP på gang?

Mark tenker seg om. «Det vil sannsynligvis komme en sent neste år.»

Hva med den singlen dere skulle ha gitt ut?

Mark ser spørrende på meg: «Hvilken single? Hva mener du? Hvor har du det fra?»

Jeg leste det i et brev fra selskapet?

«Å, du gjorde det.» Mark ler. «Really. Jeg trodde det var snakk om en EP. Vi tenkte på en EP, men vi har ikke bestemt oss for hva vi skal ha med der.»

Det synes som om dere har en spesiell rutine på scenen, det man kan kalle «pepp-talk», at dere gir hverandre respons, ser på hverandre, glir rundt – får kontakt?

«Yeah. Jeg føler at det er viktig. Jeg føler nemlig at for å nå ut til folk så må det fungere på scenen. Det er klart. Liksom: Man må forstå seg selv for å kunne forstå andre.»

Jeg stilte broren David det samme spørsmålet:
«Vi spiller for oss selv – og vi spiller for publikum.»

Jeg snakket mest med David under pressekonferansen. Han var hyggelig og åpen og flere ting kom opp til overflaten. «Jeg synes at det turneprogrammet vi har gått gjennom i det siste har vært hardt. Selv om jeg nå har sovet i åtte timer, så føler jeg at jeg trenger enda 12 timers søvn.»

Hvordan kommer dere ned etter en konsert? Det må noen ganger være vanskelig?

David var enig. «Noen ganger setter vi oss på et rom, hvor vi får oss noen øl, sitter rett og slett og prater – gjør ikke mye. Men andre ganger så er en så tørka (drained) ut at man har lyst til gjøre minst mulig. Det minner meg om den ganger jeg jobbet som baker. Det var noen ganger så slitsomt at jeg bare gikk rett hjem og slo på TVen og satt der – stirra rett fram.»

Hallen i går kveld tok noe over 5000 mennesker. Er det for mye mennesker – eller er det det ideelle for en konsert?

«5000 mennesker er for mye. Vi har spilt for 10.000 mennesker, men da føles det som et eneste stort gap. 3000 er også for mye. Jeg synes personlig at 2500 er det maksimale og det beste et sted mellom 1000 og 1500.»

Hva føler du selv før du går på scenen og vet at det er 5-10.000 mennesker som venter der ute?

«Det er klart man flere ganger er nervøs. Men for meg avhenger det veldig mye om jeg har brukt tiden foran konserten på en fornuftig måte. Dvs. At jeg har spilt litt, øvd litt, gått over utstyret, skiftet til nye gitar-strenger osv. Hvis så, så føler jeg meg mye bedre, enn f.eks hvis jeg ikke har gjort det. Og hvis jeg da under konserten føler at jeg gjør en bra jobb, så kan jeg jo ikke gjøre noe mer ut av det.»

David var tydelig misfornøyd med den jobben de lokale arrangørene gjorde med scenen og utstyret til konserten.

«Scenen var i dårlig forfatningen, holdt på å dette gjennom et par steder. Så sier de til oss at «Supertramp har spilt her» og til neste gruppe sier de «Dire Straits spilte her» og sånn fortsetter det uten at noe blir gjort.»

Jeg tenker på den raske suksessen dere fikk og alle de menneskene du møter på turneen – du har vel blitt ganske lei av disse spørsmålene våre?

David smiler bredt. «Yes, man.» Han slår meg på skulderen. «Et ærlig svar til et åpent spørsmål – eh?»

Tilbake til Mark.

Du sa en gang i et intervju at du godt kunne tenke deg tilbake på skolen igjen. Er det riktig?

Mark river seg litt i luggen, ser ut i rommet noen øyeblikk med trette øyne, fokuserer igjen da han svarer: «Jeg vil sannsynligvis ikke gå tilbake til å bli lærer igjen, men jeg kan kanskje gjøre noe annet. Men jeg regner med at dette livet vil fortsette en stund.»

Jeg bare håper at Mark & co. bevarer helsa og humøret til å fortsette. De som har avskrevet gruppa bør forandre mening. Dire Straits er nemlig høyst levedyktig og det var en stor glede for meg å konstatere det på konserten i Ekeberghallen. Folk har nemlig i seg en sann nytelse å høvle ned de som når for høyt og gjør det mange ganger ut av at de tror de vet noe mer enn andre, andre ut av arroganse. (Dette er en kritikk av de personene. Andre igjen liker ikke Dire Straits for at musikken ikke tiltaler dem – og det er en fair enough holdning).

Hvis man setter sammen betydningen av «dire straits» så kan det bety «forferdelig knipe» eller «forferdelig forlegen». Etter suksessen med sine to LP-plater og med den musikken de presenterte i Ekeberghallen onsdag 21.november, så trenger ikke de fire i Dire Straits å være noen av tingene.

Bandet:

Mark Knopfler – Gitar og vokal
David Knopfler – Gitar
John Illsley – Bass
Pick Withers – Trommer

Setliste:

1. Down to the Waterline
2. Six blade Knife
3. Once Upon a Time in the West
4. Lady Writer
5. Single Handed Sailor
6. News (halvferdig)
7. Lions
8. Sultans Of Swing
9. Wild West End
10. Portobello Belle In The Gallery
11. News
12. What’s The Matter Baby
13. Follow Me Home
14. Angel of Mercy
15. Solid Rock
16. Where Do You Think You’re Going
17. Water Of Love
18. Southbound Again
19. Setting Me Up
20. Twisting By The Pool