Press "Enter" to skip to content

Drammenshallen – 1985

BROTHERS IN ARMS TOUR – DRAMMENSHALLEN
Tirsdag 22. oktober 1985
Av Arild Rønsen – Musikkavisen Puls, 1985
Gjengitt med tillatelse fra Arild Rønsen.

Dire Straits stoppet for andre gang opp i Norge under “Brothers in Arms”-turneen i 1985 for å spille to kvelder på rad i Drammenshallen. Her følger en anmeldelse av konserten, skrevet av Arild Rønsen fra musikkavisen Puls. Teksten er gjengitt i sin helhet slik den stod skrevet i novemberutgaven av avisen i 1985. Bildene i bunn er tatt av Helge Øverås.

———————————————————————————————————————————————–

Den høyre ringfingeren er som klistra til gitarkroppen. Tommelfingeren, pekefingeren og langfingeren gjør jobben. Lange, slanke legemsdeler som utfører et til fingerspissene elegant stykke arbeid. Fra det øyeblikket salen er mørklangt og Gunnar Eide og hans vaktkorps mister grepet, har Mark Knopfler de 5000 i sin hule hånd. Han trollbinder oss uten å spille teater. I en gyselig lilla skjorte og det karakteristiske pannebåndet står han der; rett opp og ned som ingenting spesielt er på gang. Som typografen vår sier det: – Her finnes ikke «horeunger», trykleifer eksisterer ikke, alt står i register og farvebruken er utsøkt… Mark Knopfler er «petimeteret» – den pinlig nøyaktige fagmannen som lar kunstneren i seg slippe løs bare for å krydre det plettfrie mesterbrevet. Hvilken fantastisk konsert det ble.

Det åpna med «Ride across the River» og tok slutt med «Solid rock». Mellom dem lå 16-17 sanger og to timer lise for øret. Musikalsk sett brukte Dire Straits et kvarter av tjue minutter på å spille seg opp. Som fjerde låt på programmet sto den usannsynlig vakre balladen om «Romeo & Juliet». Og det hjalp ikke at Knopfler dro fram gitaren fra coveret på «Brothers in Arms» – det svingte rett og slett ikke. Det lød både oppstykka og seigt på en gang. Saksofonsoloen var som ei hjemmelært lekse.

Knopflers begrensninger

Men så skjedde plutselig noe der oppe på scenen. John Illsley gikk fram på scenekanten, snudde seg til ventre og kikka på formann. Han ble møtt av et forståelsesfullt blikk, og de to begynte å kommunisere. Tydeligere kan det ikke sies at det å spille sammen og spille sammen kan være to vidt forskjellige saker. Ikke en gang Mark Knopfler greier seg alene.

Det fortsetter med «Private Investigations», temmelig likt det vi får på «Love over Gold», men med den akustiske gitaren – på bekostning av pianoet – atskillig lenger framme i lydbildet. Et fem, seks, sju, åtte-minutters instrumentalparti avslutter sangen, og bandet demonsterer at de trass sin enkle musikk med få overraskelser er et svært spennende live-band. Enkle kordrekker kan rusle og gå nærmest i det uendelige, bare forstyrra av Knopflers gitar. Han «stikker» akkurat der du minst venter det, – eller nøyaktig slik du har hørt på plate. Like forbanna makter han å holde interessen og spenninga på topp.

Et stort øyeblikk

– Thank you, Oslo.
Mark Knopfler snakker til publikum for første gang. Ikke uten grunn: – This is a song called «Sultans of swing». Dere skjønner alle rekkevidden av en sånn uttalelse, og i Drammen har den nøyaktig den tilsikta virkninga på salen. Bandet kaster seg ut i et hårreisende bukkeritt som topper seg i den herostratiske berømte gitarsoloen. Joda, alle fjortendedelene er på plass, og Knopfler skjønner at han er i ferd med å innkassere en ny seier. Et lite, men krasst, slag i lufta med høyre albu er nok. Fra scenen kommer ikke en lyd, alt er blikk stille og det er tid for premieutdeling. Den spontane begeistringa ute i mørket vil ingen ende ta, og jammen må ikke den beskjedne gitarhelten fram med et litt skeivt smil… 200 konserter verden over til tross – Drammenspublikumet så ut til å berøre strenger inne i den spinkle kroppen langt der oppe.

Den geniale Knopfler

Enkelte ynder å hevde at musikk ikke kan forandre verden. De kan umulig ha opplevd Dire Straits fremføre «Why worry». Den som er i stand til å mobilisere aggressitivitet umiddelbart etter sangen, finnes der intet håp for.

Why worry now
There should be laughter after pain
There should be sunshine after rain
These things have always been the same
So why worry now

Det er bare Knopfler som har lov til å fremføre sånne linjer – uten at tilhøreren må vende blikket flaut i bakken. I hans munn lyder det til gjengjeld som den mest åndfulle kjærlighetsvise. Tenk å bli tildelt en så vår trøstesang etter en mistrøstig arbeidsdag…
«Walking in the Wild West End», «Walk of Life», «Money for Nothing» – som led inderlig under Stings fravær! – og «Tunnel of Love» med den reineste puballsang i refrenget: «Girl you look so pretty to me… like the Spanish City… when we where kids». Det var fest, fest. Det var fest. Fest, festligere, festligest!

Kjærlighet og krig

Kveldens desiderte høydepunkt kom først i avdelinga for ekstranummer. Så hinsides denne verden kan jeg ikke huske å følt meg ved noen anledning. «Brothers in Arms» var det absolutt maksimale av hva det går an å få ut av et band i en hvilken som helst konsertsal. Det skal atskillig til å skape intim atmosfære i Drammenshallen. Med denne sangen ville Dire Straits greid det om de så var blitt plassert midt ute på den ytterste rullebanen på Kennedy Airport. Så fikk det ikke hjelpe at mannen foran meg tok litt feil av teksten der han hylte med, en oktav høyere enn Knopfler:

It’s written in the stars
And every line in your palm
We’re fools to make LOVE (!)
to our brothers in arms.

Kjærlighet og krig er kanskje ikke alltid diamentrale motsetninger. Sangeren var i den sjuende himmel, og det lå tjukt utapå at han i bunn og grunn sto der og slukte Knopfler, hans lyrikk og hans gitarspill med hud og hår.